Kapittel 2

Månen

Hun står ved siden av sengen. Månens skinn, det mange har sett, men ingen av oss kjenner, kommer inn fra siden. Alt jeg har opplevd, alle mennesker jeg har møtt, alle steder jeg har vært, alle sorger jeg har hatt, alle gleder jeg har følt, finnes i henne.

Hun lar teppet falle, og lyset buer seg rundt hennes kropp. Vinden tvinger gardinen ut i lett dans, og en ny dimensjon kommer til syne. Et sted jeg aldri har besøkt, men som likevel virker kjent. Det var sånn det var, første gangen. Jeg hadde gått meg vill, men ble ledet mot lyset, forså å bli smeltet inn i evigheten. Fusjonert.

Hun snur seg mot meg, og jeg ser havet i hennes øyne. Vinden og de duvende bølgene som grådig omfavner svabergene og holder dem tett inntil seg i noen små sekunder, før de langsomt trekker seg tilbake, gang på gang. Jeg lukker øynene.

Et digert drønn.

Glassruten over kjøkkenbordet fikk en diagonal sprekk, som når en elv deler et land i to, der den ene siden er fred og fordragelighet, mens den andre siden er krig og død. Den oransje halvmånen buet seg på himmelen som en glødende sigd. Så kom trykkbølgen. Glassruten druknet i sin egen flom, veggen knakk og ble skjøvet inn og helt over på den andre siden av rommet. Vinduet visnet i et stort hull. Lukten av svovel og røyk sivet inn i rommet og gjorde han kvalm.

Khalid lå med ryggen inntil ytterdøra og var våt i ansiktet. Det sved da han prøvde å åpne øynene. Vinden dro med seg sand og støv innover gulvet og la det fra seg som et absorberende teppe på den røde stripen av blod som rant fra ansiktet hans. Kroppen var urørlig. Hjernen var tilstede. Han husket kveldsmaten med lukten av fred og synet av far. Far hadde akkurat reist seg for å skjenke en kopp te da det smalt. Nå var han ikke å se, og pulsen på den lille gutten banket i ørene. Det skygget for øynene og han forsvant ut av bevissthet. Var det snakk om sekunder? Timer?

Det stakk i ryggraden. Han hev seg rundt i ren refleks og kom til seg selv med blikket mot taket. Svovelen rev i neseborene og hodepinen dundret bak øynene. Han så himmelen rett gjennom taket. Stjernene viste seg i små glimt bak forbipasserende røykskyer. Han tenkte ikke på hullet i taket. Han tenkte ikke på frokosten. Han tenkte ikke på huset. Han tenkte ikke. Det var som om noe hadde tatt tak i han. Løftet han opp. Opp gjennom det revnede taket. Nå så han ned på ruinen. På flammene som stakk ut fra vinduene, på røyken som slynget seg rundt veggene som Satans svarte kappe i dødens dans.

Så smalt det igjen. Drønnet sang og trykket var sterkere denne gang. Han kjente han ble blåst oppover i luften. Det var ikke vondt. Det var liksom ikke ekte. Han stirret ned på huset. Ned gjennom hullet i taket og til gulvet der han lå, så den støvete blodstripen, så sin egen kropp, og fars. Far! Han ropte. Det kom ingen lyd. Alt ble mindre og mindre. Gråere og gråere. Tettere og tettere. Men så, nå var han kommet over laget av røyk og dis, og blikket var vendt oppover. Stjernehimmelen var enorm, og månens skinn føltes som en varm vugge. Var det far han så? Han lukket øynene.

Er det meg du vil ha? Hun smilte lunt. Jeg ligger på magen. Var jeg borte i et sekund? En time? Hun legger seg rolig ned ved siden av meg. Et sekund, kanskje. Hva tenkte du på? Fingrene glir i sirkler oppover ryggen. Dette, sier jeg. Jeg trenger dette. Jeg vet det, sier hun.

Gardinen er stille, lyset er sterkere, månen har stumt bevitnet oss i vår dans. Vi skal ikke slutte å leve, kjære, men ei heller glemme. Vi er vi, og den samme måne henger over oss alle sammen.

‍