Kapittel 1.
April 2016.
Jeg har utsikt og det er vår.
Blikket er klarere nå. Ute skinner sola. Korpsene stryker uniformsskjortene, Godmorgen-Norge på TV2 setter snart frem flaggene på benken, og Finn Schjøll bytter ut blåveisen med bjørkeris.
Leiligheten i Blygata er solgt. Den med messingskiltet på døra. Den med de livløst hermende trappetrinnene. Jeg fikk nok. Omgivelsene passet meg ikke. Jeg måtte finne et nytt sted. Et sted uten minner, uten den gamle, nitriste kunsten som var boltet til veggene med tolv millimeters ekspanderende festeskruer, uten fem etasjer uten heis, uten alt det vante.
Her er en ny start. En ny verden. Eller, det er en fortsettelse av en start jeg fikk for lenge siden, ved fødselen, for ingen får vel en ny start? Man kan kun få en «ny» «start». Ryddig? Nei vel. Gøy? Nei vel.
Når jeg tenker tilbake må jeg bare si at jeg er fornøyd, selv om ikke alt ble som jeg hadde tenkt. Jeg skulle gjerne ha bodd i Blygata enda, men det ble rett og slett for kjedelig. Det var ikke lenger utviklende. Ok, la meg si det slik: Jeg var fortapt. Jeg var ute av det. Jeg så ikke hånden foran meg. Nå har jeg innsett dét. Det var ikke meg.
Jeg har vært en tømmerhogger. Jeg har ryddet land. Opparbeidet tomt. Nå er det tid for å bygge huset jeg skal bo i resten av livet. Det hadde vært dumt å igjen gå inn i tette skogen og kanskje bare få plass til en liten hytte?
Jeg husker de første gangene jeg sang i begravelser, jada, jeg var skikkelig nervøs, jeg mestret ikke med en gang å slå av bryteren, men etter noen ganger ble det enklere. Jeg fokuserte på oppgaven jeg skulle gjøre, vurderte det dit hen at jobben min var å gjøre rammen rundt seremonien, og dagen forøvrig, litt lysere for de etterlatte. Da jeg klarte det, kunne jeg etter hvert tenke på andre ting der jeg satt på første benk med gitaren i hendene. Det vil si, det er stort sett en ting jeg tenker på når jeg sitter der. Kanskje er det det mest naturlige å tenke i en slik situasjon, og det er nok det mest naturlige vi mennesker med gjevne mellomrom bli utsatt for; døden.
I alderdomsbegravelser, som faktisk kan sies å være fine seremonier, der en feirer livet som er levd vel så mye som en sørger over dagene vedkommende ikke fikk, tar jeg meg gang på gang i å tenke den samme tanken. Jeg håper da for Guds skyld, eller for hvilken som helst annens skyld, at avdøde fikk gjort det hen ønsket i livet, for så lenge bevis ikke foreligger påstår jeg hardnakket at når du engang har kledd deg i tredressen, da er det sannelig meg slutt.
Så enkelt kan det sies. Og så enkelt kan det gjøres. Jeg måtte bruke mine tyngste jobber til å forstå hvor lett det egentlig var å bestemme seg for hva jeg ville ha på min neste plate, denne platen. Jeg måtte kjenne lukten fra gresset i parken, jeg måtte finne trivsel på bakkeplan før jeg flyttet oppover i etasjene, jeg måtte la fortaugene vise meg nye og spennende kvartal i stedet for å la dem hamre meg i kinnbeina gang etter gang, ja, jeg måtte faktisk bli venner med mine værste fiender for å få spøkelsene på avstand, men mest av alt,jeg skjønte at om en har muligheten til å ha det bra, morsomt, lærerrikt og utviklende her i livet, skal for svingende benytte seg av den muligheten.
Jeg har hogd tømmer med kassegitaren rundt omkring i fylket i flere år. Jeg risset årstallet 2014 inn i grunnmuren. Armert betong. Nå er det tid for reisverk og vindtetting. Jeg gleder meg til å endelig en dag å kunne flytte inn.
Jeg har utsikt og det er vår.